Flest allar vísur, ið standa á prenti í “Danske kæmpe- og folkeviser“, snúgva seg um viðurskifti, ið danskir menn og danskar kvinnur hava verið uppií.

Men onkur undantøk eru, t.d. vísan, sum byrjar “Det er nu sket udi vor tid“, sum er um norska kongin, ið nevndur verður Helled Hogen.

Talan er um Hákun Hákunarson, sum var føddur í 1204, og sum doyði í 1263.

Úr søguni vita vit, at Sverri kongur, ið føddur var í Kirkjubø og gjørdist kongur í Noregi, doyði 9. mars 1202. Elsti sonur hansara Sigurdur Lavard var deyður tvey ár frammanundan, og tí gjørdist ein annar sonur Sverra, Hákun Sverrason, kongur. Men hann fekk stutta ævi, tí hann doyði longu nýggjársdag í 1204. Men kona hansara, Inga, bar tá barn undir belti, og út móti sumri í 1204 var Hákun Hákunarson borin í heim, og mannkomin tók hann við stjórnarvaldinum.

Frá gamlari tíð leit Noregsveldi móti vestri: Føroyar vórðu bygdar, ella endurbygdar - vil onkur siga - Ísland varð bygt, og tá høvdu norskir menn longu lagt undir seg Hetland, Orknoyar, Suðuroyggjar, norðurstrond Skotlands og eysturstrond Írlands.

Men sum øldirnar liðu, fór norska kongsvaldið meira at horva sær suður- og eystureftir. Og hetta hevði sjálvsagt við sær, at landið í alt størri mun misti tamarhaldið á áhugaøkjunum fyri vestan, tí bretar lógu alla tíðina framvið, tá ið um galt valdið á meginlandinum og í oyggjabólkunum norðan- og vestanvert Skotland.

Av og á royndu norðmenn við herferðum at staðfesta vald sítt m.a. í árunum 1209-10. Og tað er um eina slíka herferð í 1263, at henda vísan snýr seg.

Á sumri í 1262 høvdu skotskir høvdingar herjað á oynni Skye, og Hákun Hákunarson læt í hesum sambandi búgva út her, sum tíðliga á sumri í 1263 helt vestur um hav. Við í ferðini vóru mangir stórmenn, og søgumenn hava mett, at tá ið herurin kom til Suðuroyggja og hevði fingið stuðul haðani og úr Orknoyggjum, taldi hann um leið 20.000 mans á 160 skipum.

Avgerandi slagið stóð við Largs fyrst í oktober, og hetta slagið var tað seinasta, norðmenn bardust á bretsku oyggjunum.

Søgumenn hava verið ymiskir á máli í metingini um, hvør ið vann. Norskar fornsøgur siga, “at á hesari ferð vann Hákun aftur tey ríki, sum Magnus á sinni vann í Skotlandi og Suðuroyggjum“, men skotskir søguskrivarar munnu eisini hava grein í sínum máli, tá ið teir hava mett slagið við Largs sum ein sigur fyri Skotland, tí eingin norskur kongur hættaði sær seinni herferð vestureftir.

Aftan á bardagan helt Hákun norðureftir, og seinast í oktober komu teir inn á Ragnvaldsvág í Orknoyggjum. Haðani fór kongur til Kirkjuvágs og gisti á biskupsgarðinum. Hann var tá vorðin sjúkur og lá fyri tað mesta í seingini. Hann bað onkran lesa fyri sær fyrst úr bíbliuni og latínskum bókum, seinni úr norskum kongssøgum.

Miðskeiðis í desember 1263 gjørdist hann so ússaligur, at hann misti málið. Móti midnátt 15. des. lósu tey Sverris søgu fyri honum, og stutt eftir midnátt sloknaði hann.

Í fyrstu atløgu varð Hákun grivin í Magnusar kirkju í Kirkjuvági, men tíðliga várið eftir varð líkið flutt og jarðað í Kristkirkjuni í Bergen undir liðini á Sverra.

“Det er nu sket udi vor tid“ er nr. 31 í “Danske kæmpe- og folkeviser“, vísan er nr. 142 í “Danmarks gamle folkeviser“. Hugsa vit um lagið, kunnu vit vísa til “Færøske melodier til danske kæmpeviser“, 1923 hjá Hjalmar Thuren og Grüner-Nielsen og “Føroysk songløg“, 1977 hjá Hans Jacobi Højgaard. í TSB hevur vísan frámerkið C 11.

Vísan byrjar við fyrireikingunum, har ið Hákun leggur dent á at fáa mann, ið nevnist Oluf Anfindsøn við í ferðina.

1. Det er nu sket udi vor tid,

som spået haver været så længe:

Den ædle helled Hogen konge

haver Norrige under sig fangen.

Sår er min hånd af den brynje.

2. Byder han ud over Norges rige

så mangen velbyrdig mand,

både med skib og værge god;

han agter sig til Skotland.

3. Byder han ud over Norges rige

så mange, som sværd kunne bære;

var nogen iblandt, som mindre var,

han havde lov hjemme at være.

4. Det var helled Hogen konning,

han ser over alle de led:

“Hvor er Oluf Anfindsøn,

hvi følger han ikke med?“

5. Svarede det den liden smådreng,

han stod ikke langt derfra:

“Oluf kommer i samme stund,

I lade vort fæste løs slå.“

Og so leggur herflotin frá landi úr Bergen:

6. Så lagde de ud fra Bergens by

og ud fra Bergens bro;

silkesejl var slagen til rå,

og under var bonedet blå.

7. “Hør du, Magnus, min kære søn,

og du skal være hjemme;

du skal råde for Bergen og Varhus;

dermed skal du Norrige gemme.“

8. “Hør I, allerkæreste fader min,

I gøre mig ikke den vånde;

jeg er for ung og meget fåkundig

slig almue fore at stande.“

9. “Du klæd dig snart, du klæd dig brat,

om du vilt med mig følge;

du kan ikke lide den salte sø

ej heller den stærke bølge.“

10. De lagde ud fra Bergens by

og ud fra Bergen så silde ;

alt det folk, på bryggen stod,

så modige tårer de fælde.

11. Og der de kom for Lindesnæs,

den bølge legte af bunde;

alt stod skibet i bliden bør,

som det havde stået i grunde.

Hákun kongur vil fegin hava at vita, hvussu man fara at gangast á ferðini, og so spyr hann enn eina ferð eftir Ólavi Anfinssyni. Hann fær at vita, at Ólavur er deyðsjúkur, og tá ið hann setur uppá at vaka yvir sjúka manninum, gerst kongur eisini sjúkur.

12. Og det var helled Hogen konge

han støtted sig ved sit sværd;

“er her enten læg eller lærd,

kan sige mig af denne færd?“

13. Og det var Nilaus Nødersnæs,

han så over al den lide:

„Her er en feger  mand i vor færd,

Gud lade det kongen ikke vide.“

14. Det var helled Hogen konge,

så såre han græmmede sig:

“Hvor er Oluf Anfindsøn,

hvi er han ikke hos mig?”

15. Svarede det den liden smådreng,

og han stod kongen fra:

“Oluf ligger på bonken syg,

så såre ilde han må.“

16. Og det var helled Hogen konge,

han ganger for Oluf at stande:

“Hvor lider dig Oluf Anfindsøn

og hure går dig i hånde?“

17. “Jeg haver så ondt i brystet min,

mig tykkes mit hjerte monne svide;

den gode Gud, som alting haver skabt,

han give den nat måtte lide.“

18. De våged over Oluf Anfindsøn

og vel udi nætter to;

men det var helled Hogen konge,

sin bane han der monne få.

19. Det var Oluf Anfindsøn,

han gav der op sin ånd;

det var helled Hogen konge,

holdt hannem voksljus i hånd.

Vit hoyra so um, at kongur vil skriva testamenti, tí hann er vorðin deyðsjúkur. Hann hevur sonin, Magnus, sum heima er eftir í Noregi, í huga og leggur honum góð ráð, nú hann skal taka við stjórnarvaldinum. At enda biður hann so staðiliga um at verða grivin í Mariukirkju.

20. Det harmed han sig kong Hogen mest,

sin søn kunne han ej lade;

han fik sot og syg han blev,

hans råd de bleve uglade.

21. “Nu haver I vunden både sejr og pris

og disse fremmede lande;

skulle I her dø og gange os fra,

så ilde gik os i hånde.“

22. Min tid er kommen, jeg kan ej vige,

mit testamente I skrive;

I holde det fast alt efter min død,

hvad jeg enhver vil give.

23. Min søn kong Magnus jeg råde vil,

han haver Guds lov for øjne;

han elske dom og retfærdighed,

så vel skal det hannem rønne.

24. Præster og enker skal han forsvare,

så bliver han konning længe;

en fredløs mand han ej giver fred,

og tjuven lader han ophænge.

25. En bøn vil jeg udaf Eder bede,

den anden vil jeg tigge:

I lade mig lægges i Marie kirke,

som kongerne pleje at ligge.“

Vísan endar so við fýra ørindum, har sagt verður frá, hvussu tíðindini um deyða Hákunar kongs bórust í Bergen, og so gevur vísan Hákuni skoðs- mál.

26. Der kom bud for Bergen ind,

og ingen mand det kende:

Død var den ædle Hogen konning,

han var Sankt Olufs frænde.

27. På Ørkenø døde den konning god,

en løverdag monne det være

næst efter Sankte Luciæ dag forvist

de misted deres konning og herre.

28. Fra Kirkevåg lagde de ud med skib,

til Bergen monne de sejle;

der blev undfanget den herres lig,

som han begærede at hvile.

29. Han var en konning fregder og bold,

som man ved om at sige;

der findes ikke mange på denne dag

med rette kunne være hans lige.

Hetta var so vísan, sum hon hevur verið kvøðin í Føroyum í øldir. Men á føroyskum eiga vit eisini eina yrking um deyða Hákunar Hákunarsonar. Tað er Hans A.Djurhuus, ið hevur yrkt, og yrkingina finna vit í savninum “Søgumál“, ið kom út í 1922. Týðiligt er av seinastu reglu í yrkingini at síggja, at Hans Andrias hevur havt donsku vísuna í huga:

Klokkurnar ringdu at kvøldi;

seig sól yvir Kirkjuvág.

Út ífrá strondini kvirrur

knørrur hjá knørri lá.

Vóru tær høvdingaleysar

skeiðirnar eystanífrá.

Í Magnusarkirkju var messa,

men hon hevði deyðans lag.

“Lesið mær Sverris søgu“,

á sóttarsong kongur bað.

“Lesið um Noregs vanda

og Noregs bjartasta dag.

Tí Sverri var frægur í ferðum,

var kongur í kongahøll.

Hann vá vetrarins vanda,

breyt veg upp um glerstoytt fjøll.

Høvdingaborin var garpur,

og høvdingin heiðraðu øll.“

Teir lósu um Sverra hin vitra,

tá var tað, sum kongur sá

Noreg stíga úr kavi,

snjógv har í líðum lá,

Noreg í sól og kava –

ei vakrari sjón hann sá.

“Lesið mær Sverris søgu.

Víða um lond er frætt,

at hann var av vísastu monnum,

og altíð dømdi hann rætt.

Landið við lóg hann bygdi,

garpur av gilsku ætt.“

Teir lósu um vísar lógir,

og var tað, sum kongur sá,

trygg var nú vorðin leiðin,

sum fyrr gjøgnum vandar lá.

Enn ringdu heilagar klokkur. –

Seig sól yvir Kirkjuvág.

So legði hann høvur á kodda;

skygdi sól gjøgnum vovin tjøld.

“Katanes vann eg ikki,

ov stutt var mær lívsins kvøld.“

So andaðist vísasti kongur

á tólvtu og trettandu øld.

Gingu har boð millum manna:

“Vindum upp segl í rá.

Heim siglum við kongsins líki.“

Var sorg millum frægar tá.

Líðandi róðust knørrir

til havs út av Kirkjuvág.

Heim yvir báru og bylgju –

tung gjørdist hvørjum ár –

stevndi eitt kongaleyst fylgi,

feldu so mangir tár - - .       

Nú siglir sorg yvir bylgju,

av brynju er hond mín sár.