Avritssíða 4
Multi 2A Lærerens bok
©
Gyldendal Norsk Forlag AS
David jobbet som gjetergutt og passet sauene til
herren sin. Hver morgen tok han sauene med ut på
markene utenfor byen, og hver kveld kom han til-
bake med dem. For å komme ut på markene måtte
han passere en port. Han måtte alltid passe på at
han hadde alle sauene med seg hjem om kvelden.
Hvordan klarte han det når han ikke kunne telle
med tall?
Jo, han brukte fingrene sine. For hver sau som
gikk gjennom porten, stakk han en finger i været.
Dette gikk helt fint så lenge herren hadde mindre
enn 10 sauer. Men herren fikk etter hvert flere
sauer, og snart var det over 10.
Hva skulle David gjøre nå?
Han bestemte seg for noe veldig lurt. For hver
sau som gikk gjennom porten, tok han en liten
stein og la den i en liten skinnpose. Da han kom
tilbake om kvelden, gjorde han det motsatte; for
hver sau som gikk inn gjennom porten, tok han ut
en stein fra posen.
Dette gikk fint veldig lenge, men så var det slik at
herren fikk stadig flere og flere sauer. Og en dag
Tann snildi seyðadrongurin
skjedde det som bare måtte skje; skinnposen, som
nå var smekk full av steiner, sprakk, og alle steinene
fôr utover. David var veldig lei seg og begynte
fortvilet å plukke opp steinene igjen. Han håpet av
hele seg at han fant alle steinene.
Da han hadde lagt seg om kvelden, våknet han av
at det dunket på døren. Det var herren hans som
var kommet for å si at det manglet to sauer!
Stakkars David måtte gå å lete etter dem, og
heldigvis fant han dem etter en stund.
Men nå skjønte han at dette ikke gikk lenger. Han
måtte finne på noe annet enn å bære på alle de
steinene. Plutselig kom han på hva han ville gjøre:
Jo, han kunne telle på fingrene opp til 10, og så
kunne han ta en litt større stein som stod for
10 sauer i stedet for 1 og 1 som han hadde gjort
før. Så dersom det var 10 og 10 og 10 sauer, kunne
han ha 3 steiner i stedet for 30. Og hvis han hadde
4 sauer i tillegg til de 30, så tok han bare 4 mindre
steiner som viste det.
Kopioriginal 4
Den lure gjetarguten
Multi 2A Lærerens bok
©
Gyldendal Norsk Forlag AS
David arbeidde som gjetargut og passa sauene til
herren sin. Kvar morgon tok han sauene med ut på
markene utanfor byen, og kvar kveld kom han til-
bake med dei. For å kome ut på markene måtte
han passere ein port. Han måtte alltid passe på at
han hadde alle sauene med seg heim om kvelden.
Korleis klarte han det når han ikkje kunne telje
med tal?
Jau, han brukte fingrane sine. For kvar sau som
gjekk gjennom porten, heldt han ein finger i vêret.
Dette gjekk fint så lenge herren hadde mindre enn
10 sauer. Men herren fekk etter kvart fleire sauer,
og snart var det over 10.
Kva skulle David gjere no?
Han bestemte seg for noko veldig lurt. For kvar sau
som gjekk gjennom porten, tok han ein liten stein
og la i ein skinnpose. Då David kom tilbake om
kvelden, gjorde han det motsette; for kvar sau som
gjekk inn gjennom porten, tok han ut ein stein frå
posen.
Dette gjekk veldig fint lenge, men så var det slik
at herren stadig fekk fleire og fleire sauer. Og ein
dag skjedde det som berre måtte skje; skinnposen,
som var smekkfull av steinar, sprakk, og alle stein-
ane for utover. David var veldig lei seg og begynte
fortvila å plukke opp steinane igjen. Han håpte med
heile seg at han fann alle steinane.
Då han hadde lagt seg om kvelden, vakna han av
at det dunka på døra. Det var herren hans som var
komen for å seie at det mangla to sauer! Stakkars
David måtte gå og leite etter dei, og heldigvis fann
han dei etter ei stund.
Men no skjøna han at dette ikkje gjekk lenger.
Han måtte finne på noko anna enn å bere på alle
dei steinane. Plutseleg kom han på kva han ville
gjere: Jau, han kunne telje på fingrane opp til 10, og
så kunne han ta ein litt større stein som stod for
10 sauer, i staden for at han før talde med éin og
éin stein. Så dersom det var 10 og 10 sauer og 10
sauer, kunne han altså greie seg med 3 steinar i
staden for 30. Og viss han hadde 4 sauer i tillegg til
dei 30, så la han berre 4 mindre steinar attmed dei
3 store steinane.
NYNORSK
r
l
e
Kopioriginal 4
Den lure gjetarguten
Multi 2A Lærerens bok
©
Gyldendal Nors Forlag AS
David arbeidde som gjetargut og pa sa sauene til
herren sin. Kvar morgon tok han sauene med ut på
markene utanfor byen, og kvar kveld kom han til-
bake med dei. For å kome ut på markene måtte
han passere ein port. Han måtte alltid passe på at
han hadde alle sauene me seg heim om kvel en.
Korleis klarte han det når han ikkje kunne telje
med tal?
Jau, han brukte fingr ne si e. For kvar sau som
gjekk gjennom porten, heldt han ein finger i vêret.
Dette gjekk fint så lenge herren hadde mindre enn
10 sauer. Men herren fekk etter kvart fleir sauer,
og snart var det over 10.
Kva skulle David gjere no?
Han bestemte seg for oko veldig lurt. For kvar sau
som gjekk gjennom porten, tok ha ein liten stein
og la i ein skinnpose. Då David kom tilbake om
kvelden, gjorde han d t motsette; for kvar sau som
gjekk inn gjennom porten, tok ha ut ein stein frå
posen.
Dette gjekk veldig fint len e, men så var det slik
at herren stadig fekk flei e og fleire sauer. Og ein
dag skjedde det som berre måtte skje; skinnposen,
som var smekkfull av steinar, sprakk, og alle stein-
ane for utover. David var veldig lei seg og begynte
fortvila å plukke opp s e nane igjen. Han håpte med
heil seg at han fann al
teinane.
Då ha hadde lagt seg om kvel n, vakna han a
at det dunka på dør . D t var herren h ns som var
komen for å seie at det mangla to sauer! Stakkars
D vid åtte gå og leite etter d i, og heldigvis fann
han dei tter ei stund.
Men no skjøna han at dette i kje gjekk leng r.
Han måtte finne på noko anna e å bere på alle
dei steinane. Plutseleg kom han på kva han ville
gjere: Jau, han kunne telje på fingrane opp til 10, og
så kunne han ta ein litt større stein som stod for
10 sauer, i staden for at han før talde med éin og
éin stein. Så dersom det var 10 og 10 sau r og 10
sauer, kunne han alt å g eie seg med 3 teinar i
staden or 30. Og vi s ha hadde 4 sauer i tillegg til
dei 30, så la han berr 4 mindre steina attmed ei
3 store steinane.
NYNORSK
Kopioriginal 4
Den lure gjetarguten
Multi 2A Lærerens bok
©
Gyldendal Norsk Forlag AS
David arb idde som gjetargut og passa sauene til
h rren sin. Kvar morgon tok han sauene med ut på
markene utanfor bye , og kvar kveld kom han til-
bake med d i. For å kome ut på marken åtte
han passere ein port. Han måtte alltid passe på at
han hadde alle sauen med seg heim om kvelden.
Korl is klarte ha det når han ikkje kunn telje
med tal?
Jau, han brukte fingrane sine. For kvar sau som
gj kk gj nom porten, heldt han ein finger i vêret.
Dett gj k fint så
herren hadde mindr enn
10 sauer. Men herren fekk etter kvart fleire sauer,
og s art var det over 10.
Kva skulle Dav d gjere no?
Han bestemte seg for noko veldig lurt. For kvar sau
som gjekk gjennom porten, tok han ein liten stein
og la i ein skinnpose. Då David kom tilbake om
kvelden, gjorde han det motsette; for kvar sau som
gjekk inn gjennom porte , tok han ut in stein frå
posen.
Dette gjekk veldig fint lenge, men så var det sli
at herren stadig fekk fleire og fleire s uer. Og ein
dag skj
e det om b rre måtte skje; skinnpos n,
som var smekkfull av steinar, sprakk, og alle stein-
an for utover. David var veldig lei seg og begynt
fortvila plukk opp s einane igjen. Han håpte med
heile seg at han fann alle s ein ne.
Då han hadd lagt seg om kvelden, vakna han v
at det dunka på døra. Det var h rren hans som var
komen for å seie at det mangla to sauer! Stakkars
David måtte gå og leite etter dei, og heldigvis fann
an dei etter ei stund.
Men no skjøna han at d tte ikkj gjekk le ger.
Han måtte finne på noko anna enn å b re på alle
dei s einan . Plutseleg kom han på kva han ville
gjere: Jau, han kunne telje på fingrane opp til 10, og
så unne han ta ein litt større stein s m stod for
10 sauer, i stade for at han før talde med éin og
éin stein. Så dersom det ar 10 og 10 sauer og 10
sauer, kunn an ltså grei s g med 3 steinar i
staden for 30. Og viss han hadde 4 sauer i tillegg til
dei 30, så la han berre 4 mindre steinar attmed dei
3 store steinane.
NYNORSK
Kopioriginal 4
e gjetarguten
ns bok
©
Gyldendal Norsk Forlag AS
de som gjetargut og passa sauene til
var morgon tok han sauene med ut på
nfor byen, og kvar kveld ko han til-
i. For å kome ut på markene måtte
ein port. Han måtte alltid passe på at
le sauene med seg heim om kvelden.
han det når han ikkje kunne telje
ukte fingrane sine. For kvar sau som
porten, heldt han ein finger i vêret.
int så lenge herren hadde mindre enn
herren fekk etter kvart fleire sauer,
det over 10.
David gjere no?
e seg for noko veldig lurt. For kvar sau
nnom porten, tok han ein liten stein
innpose. Då David kom tilbake om
de han det motsette; for kvar sau som
nom porten, tok han ut ein stein frå
k veldig fint lenge, men så var det slik
dig fekk fleire og fleire sauer. Og ein
dag skjedde det som berre måtte skje; skinnposen,
som var smekkfull av steinar, sprakk, og alle stein-
ane for utover. David var veldig lei seg og begynte
fortvila å plukke opp steinane igjen. Han håpte med
heile seg at han fann alle steinane.
Då han hadde lagt seg om kvelden, vakna han av
at det dunka på døra. Det var herren hans som var
komen for å seie at det mangla to sauer! Stakkars
David måtte gå og leite etter dei, og heldigvis fann
han dei etter ei stund.
Men no skjøna han at dette ikkje gjekk lenger.
Han måtte finne på noko anna enn å bere på alle
dei steinane. Plutseleg kom han på kva han ville
gjere: Jau, han kunne telje på fingrane opp til 10, og
så kunne han ta ein litt større stein som stod for
10 sauer, i staden for at han før talde med éin og
éin stein. Så dersom det var 10 og 10 sauer og 10
sauer, kunne han altså greie seg med 3 steinar i
staden for 30. Og viss han hadde 4 sauer i tillegg til
dei 30, så la han berre 4 mindre steinar attmed dei
3 store steinane.
Den lure gjetarguten
Multi 2A Lærerens bok
©
Gyldendal Norsk Forlag
David beidde s m gj targut og passa sauen
herren sin. Kvar m rgon tok han sauene med
markene utanfor byen, og kvar kveld kom han
b k m d dei. For å kome ut på markene måt
han p ssere ein port. Han måtte alltid passe p
han hadde alle sauene med seg heim om kvel
Korleis klarte h n det når han ikkje kunne tel
m d al?
Jau, han brukte fingrane sine. For kvar sau s
gjekk gjennom porten, heldt han ein finger i v
Dette gj kk fi t så lenge herren hadde mindre
10 sau r. Men herren fekk etter kvart fleire sa
og snart var det over 10.
Kva skulle David gjere n ?
H n bestem e s g for nok veldig lurt. For kv
som gjekk gjennom po ten, tok han ein liten
og la i ein skinnpose. Då David kom tilbake o
kvelden, gjorde han det motsette; for kvar sau
gjekk inn gjennom porten, tok han ut ein stei
posen.
Dette gjekk veldig fint lenge, men så var de
at herren stadig fekk fleire og fleire sauer. Og
NYNORSK
Um Rokning
Um Rokning
VII
VI
Støddfrøðiligir førleikar
Munadyggir støddfrøðiligir førleikar eru treytaðir av, at teir
ymsu partarnir av lærugreinini verða stimbraðir, og at undir
vísingin er fjølbroytt. Tí byrjar hvør kapittul í
grundbókini
við
einum praktiskum inngangi. Øll byrja í felag við einari samrøðu
mynd um eina gerandisliga støðu. Myndin skal fyrst og fremst
draga fram støddfrøðilig sjónarhorn úr gerandisdegnum. Men
hon er samstundis ein mynd av einum ella fleiri dømum um
praktiskt virksemi, sum næmingarnir kunnu fara undir. Seinni í
hvørjum kapitli verður tað ítøkiliga og gerandisliga lagt afturum,
og í staðin verður dentur lagdur á tað serstakt støddfrøðiliga
fakliga tilfarið.
Bifla og Drekil
Hesi eru hjálparar og fylgisneytar okkara frá 1. til 4. stig. Tey
eru við á samrøðumyndunum og á nógvum síðum, har
næmingarnir skulu arbeiða við uppgávum. Umframt at gera
bøkurnar stuttligari hjá næmingunum, er uppgávan hjá teimum
fyrst og fremst at hjálpa og greiða frá tí, sum skal verða gjørt.
Av og á koma tey og seta næmingunum spurningar um okkurt
undrunarvert. Tá ið hesi bæði koma við sínum viðmerkingum,
vóna vit, at lærararnir nýta høvi at viðgera tær saman við
næmingunum.
Týðararnir hava nevnt hesar verur Bifla (tann stríputa) og
Drekil (tann blái), men tað ber væl til saman við næmingunum
at fi na teimum onnur nøvn. Bifla og Drekil hava ymsar
eginl ikar. Bifla er kvik, bráðlynt og ikki altíð so umhugsin, og
Drekil er støðufa tur, eitt sindur varin og hugsanarsamur.
Vónandi fara tit a ger eitt sindur burtur úr hesum báðum og
lata tey vera við til at stimbra áhugan og ágrýtnið í støddfrøði
tímunum!
Lærarabókin
Lærarabókin
er týdningarmikið amboð hjá læraranum. Hesin
inngangurin verður fyrst og fremst nýttur, tá ið ársætlanin skal
verða gjørd. L gg t l merkis, at hesin inngangurin er einans í
Lærarabókini 2a.
Her er ein lýsing av øllum tí, sum hoyrir til
læruskipanina Rokning. Síðan verða tey fakligu málini á
viðkomandi stig lýst, t.e., hvørjar førleikar næmingarnir hetta
árið skulu menna í stød frøði. Lýsingin er skipað sambært
høvuðsøkjunum í námsætlanini. Her verður eisini viðgjørt,
Vit arbeiða saman-síðan
Tann seinasta síðan í hvørjum kapitli er ein síða, sum krevur eitt
sindur eyka. Her skulu næmingarnir á skapandi hátt nýta tað,
sum teir hava lært í kapitlinum. Í arbeiðinum við hesum síðunum
er tað ein fyrimunur, at tey arbeiða saman tvey og tvey ella
í smáum bólkum.
Fakligur greidleiki og umhugsni
Rokning veitir eina neyva lýsing av málunum í námsætlanini á
hvørjum stigi. Tey eru at finna í innganginum til
Lærarabókina.
Í
Lærarabókini
stendur somuleiðis, hvørji faklig mál eru mest
viðkomandi í hvørjum kapitli. Harumframt eru málini neyvari
lýst fyri hvørja síðu í
grundbókunum.
Vit vóna, at hetta ger tað
lættari at draga fram júst hesi málini, tá ið arbeiðið verður
fyrireikað, útint og/ella eftirmett, og tá ið tað verður
umhugsað saman við næmingunum:
–
–
Hvat er tað, vit nú fara at læra? Hvat vita vit um hetta evnið
frammanundan?
–
–
Hvørji týðandi faklig evni hava vit lært av hesum
virkseminum og hesum uppgávunum?
Royndin
aftan á hvønn kapittul gevur læraranum eina mynd av tí
støddfrøðiliga førleikanum hjá teimum ymisku næmingunum,
settur í samband við tey týdningarmestu fakligu málini, sum eru
viðgjørd í kapitlinum.
Bygnaðurin
í læruskipanini, har skift verður millum praktiskt
virksemi øðrumegin og arbeiði í bókunum hinumegin, ger tey
fakligu sjónarmiðini í báðum undirvísingarháttum týðiligari. Alt
virksemi hevur eina týði iga fakliga kós við tað, at tað í
Lær rabókini
er knýtt at ávísum síðum í
Grundbókini
. Virksemið
er so statt altíð gru darlag undir vaksandi fatan a teimum
evnunum, sum dentur verður lagdur á í h ørjum kapitli.
Næmingarnir fáa samstundis høvi at uppliva, at teir kunnu ýta
ína vitan og sínar førl ikar í støddfrøði í praktiskum høpi.
Bygnaðu in
Kjar ulutirnir í Rokning á 2. stigi eru:
Grundbók 2a
,
Grundbók
2b
,
Lær rabók 2a
,
Lærarabók 2b
og
Avritsmappa1–4
.
Harumfr mt hoyra hesi lutir til Rokning á 2. s igi:
Støðuroy dir
og
heimasíða
við teldutøkum uppgávum til næmingarnar,
høvuðbrotum
,
samvirknum tilfari
og
lærarasíðum.
Grundbøkurnar
Tær báðar grundbøkurnar skulu verða nýttar hvør eftir ðra.
Uppskot til ársætlan er í
Lærarabók 2a
síðu XI. Grundbøkurnar
eru býttar í kapitlar við fakligum yvirskriftum. Tað er gjørt til
tess at leggja dent á, at arbeiðið altíð hevur faklig mál.
hvussu støðisførleikarnir eiga at verða tiknir við í undir
vísingina gjøgnum árið. At enda er eitt uppskot til ársætlan.
Nógv ymisk viðurskifti hava ávirkan á, hvussu ein ársætlan
verður løgd til rættis. Tí eigur hetta uppskotið bara at verða
nýtt sum leiðbeining. Nógvar orsakir kunnu vera til at leggja
øðrvísi dent á teir einstøku kapitlarnar og harvið gera minni
burturúr onkrum og meiri burturúr onkrum øðrum.
Samsvarar við Grundbókina
fyri hvørja einstaka síðu
Lærarabókin
samsvarar við
grundbókina
hjá næmingunum fyri
hvørja einstaka síðu. Her finnur lærarin tað, sum honum
tørvar í dagligu fyrireikingini og í sjálvari undirvísingini í
tímunum. Tey fakligu málini verða lýst saman við einari
frágreiðing til hvørja uppgávu í
Grundbókini.
Vit hava lagt dent á,
at eisini teir lærarar, sum ikki halda seg hava nóg gott
frálærufrøðiligt grundarlag í støddfrøði, kunnu kenna seg
tryggar, at undirvísingin er fakliga væl úr hondum greidd og
egnað til at vekja áhugan hjá næmingunum.
Samrøður við næmingarnar
Í
Lærarabókini
eru m.a. spurningar til næmingarnar. Hesir
spurningarnir eru merktir við øðrum skriftslagi enn tí vanliga.
Summir lærarar halda ivaleyst hesar spurningarnar vera
óneyðugar. Ætlanin við teimum er at vísa á ymisk sløg av
spurningum og at geva hugskot til spurningar, og ikki at teir
skulu verða tiknir bókstavliga. Spurningarnir kunnu verða nýttir
at byrja tíman við, meðan næmingarnir arbeiða ella tá ið tikið
verður samanum.
At gera tilfarið einfaldari ella meiri avbjóðandi
Í
Lærarabókini
eru hugskot um, hvussu tilfarið á hvørjari
einstakari síðu í
grundbókunum
lættliga kann verða gjørt
einfaldari. Somuleiðis verður víst á uppskot um, hvussu tilfarið
kann verða lagað til næmingar, sum hava tørv á størri av
bjóðingum.
Virksemi
Á hvørjari opnu eru dømi um virksemi, ið kann verða nýtt sum
framhald ella hugdýping av arbeiðinum í bókini. Dømini fevna ov
víða til, at øll kunnu verða nýtt, og tað er heldur ikki ætlanin. At
dømini eru so nógv, er fyri at hvør einstakur lærari hevur
møguleika at velja, hvat virksemi hann vil fara undir, og í hvønn
mun. Soleiðis ber til at velja júst tað virksemið, sum hóskar til
hvønn dagin og til hvønn bólk av næmingum. Virksemið er altíð
tongt at arbeiðinum í
Grundbókini
. Hetta ger tað lætt at binda
saman fakliga læring og praktiskt virksemi: Arbeiðið í
Grundbókini
og uttan fyri hana hongur saman og miðar eftir
sama fakliga máli.
Kladduhefti
Næmingarnir eiga at hava hvør sítt kladduhefti, helst í A4-stødd
við blonkum ørkum. Her kunnu tey tekna og skriva sínar egnu
uppgávur, skriva loggbók um uppdagingar og útrokningar, sum tey
gera í sambandi við spøl og virksemi uttan fyri bókina. Í stødd
frøði er tvey ymisk endamál við at skriva: skriva til tess at loysa
uppgávur og spurdómar og skriva til tess at greiða frá einum
arbeiði. Tað fyrra slagið av skriving er rættiliga frítt: Næmingarnir
skriva og tekna tað, sum teimum tørvar til tess at loysa upp
gávuna. Hin er av formligari slag: Her mugu næmingarnir skriva
soleiðis, at onnur skilja, hvat teir hava skrivað. Lærarin eigur
sjálvandi eisini at royna at skilja tað, sum næmingarnir gjørdu, tá
ið teir loystu uppgávuna. Somuleiðis er tað vanliga ein fyrimunur
í sambandi við uppgávuloysn, at næmingarnir eisini her skriva á
væl skipaðan hátt.
Avritssíður
Aftast í
Lærarabókini
eru nakrar fáar avritssíður. Víst verður til
teirra í
Grundbókini
, tá ið brúk er fyri teimum. Harumframt er
stór úrval av avritssíðum í
Avritsmappu 1–4
.
Avritsmappa
Rokning
fevnir eisini um eina
avritsmappu
fyri 1. til 4. stig. Í
henni eru nógvar avritssíður á ymsum torleikastigi til tey ymsu
evnini. Í
Lærarabókini
verður víst til hesar avritssíðurnar, serliga
undir yvirskriftunum Einfaldari, Størri avbjóðingar og Annað
virksemi. Avritssíðurnar eru ikki skipaðar eftir floksstigi, men
standa í raðfylgju eftir nummari.
