Broytingartíðir
37
Marknaðarlæra • Søla og tænasta
Eingin kann ivast í, at umstøðurnar, lýstar í petti 1 og 2, eru tær, ið
skiftandi hava rátt øll hesi mongu ófrælsu árini. Serliga skipanin í
føroyska einahandlinum var, at bæði tá ið tú keypti handilsvørur ella
lat egnar vørur í býti fyri handilsvørur, tá var bara tað eina staðið at
fara, og tað var Einahandilin.
Handilin hevði eisini einarætt til at áseta bæði keypsprís og søluprís á
mestsum øllum handilsvørum og kravdi umframt yvirvekt av øllum
innhandlaðum vørum, til dømis av fiski, fjøður, ull og tálg, 1 pund
av hvørjum 12 pundum. Afturat hesum kom tað neyðarsliga gjaldið,
ið føroyingar fingu fyri at viðgera og hagreiða upprunavøruna til
handilsvøru.
Royndir at keypa part av handlinum vóru gjørdar í 1838, og bønarbrøv
vórðu send úr Føroyum inn á oyggjatingið. Handilin var virðismettur
til 90.000 dálar, og føroyingar bóðu um loyvi til at taka 30.000 dálar
í lutapeningi í kongliga handlinum, tí siga føroyingar, vit vilja læra
okkum at handla. Men umsóknin fekk ikki undirtøku á oyggja-
tinginum. Tað er áhugavert at lesa, hví føroyingar ikki kunnu keypa
triðingin av handlinum. Danir grundgeva fyri avgerðini við hesum
orðum:
“vilde medføre et tab, der paa flere maader vilde føles af
statens finanser”.
Neyvan ov nógv gjørt av, at danir við einahandlinum tryggjaðu sær
buktina og báðar endarnar í øllum handli við føroyingar. Hetta var ein
óvirðilig og mannminkandi støða fyri føroyingar og ikki minni fyri
danir.
